Linn Herning om kampanjen

Linn Herning er forfatter av boka Velferdsprofitørene, daglig leder av For Velferdsstaten og en av initiativtakerne til Velferd Uten Profitt.

Hva er utgangspunktet for kampanjen?
Utgangspunktet er at kravet om velferd uten profitt er en sak som har stor støtte i befolkningen, men som ikke har tilsvarende politisk gjennomslag. At fellesskapets midler går til privat profitt og til utenlandske oppkjøpsfond fremfor drift av velferdstjenester er noe som folk flest oppfatter som grunnleggende feil. Dette engasjerer, og med kampanjen ønsker vi å kanalisere dette engasjementet mot de som sitter med makta, politikerne. Vi ser også på dette som en måte å skape en folkelig motvekt mot velferdsprofitørenes lobbyisme.

De siste årene har det kommet opp flere saker som peker på problemene knyttet til konkurranseutsetting og privatisering av offentlige velferdstjenester, med både Adecco-skandalen og Westerdals-saken. Herning mener tidspunktet for å ta et oppgjør med profitt i offentlig velferd er overmoden.

Det blir tydeligere og tydeligere at det må gjøres noe aktivt for å stoppe velferdsprofitørene, hvis ikke kommer de til å ta over mer og mer av velferdsstaten. De som må stoppe denne utviklingen er politikerne. Hver eneste skattekrone som havner hos en velferdsprofitør havner der fordi politikere har bestemt det. Derfor bruker velferdsprofitørene enorme ressurser på PR og lobbyisme. Jeg tror det er en av grunnene til at politikerne i dag er mer enige med velferdsprofitørene enn befolkningen. Dette må vi forsøke å snu gjennom folkeopplysning og folkelig press på politikerne.

Kampanjen skal i tillegg til å rette seg direkte mot politikerne, nå ut med informasjon om realitetene om profitt i velferden. Herning mener det at velferdsprofitørene i stor grad har fått definere debatten er en av hovedutfordringene.

Vi ser at selskapene og deres interesseorganisasjoner bruker massive midler på å skape et positivt bilde av seg selv. Blant annet har de kommersielle sykehjemmene i sine virksomhetsplaner at de skal ha et visst antall positive medieoppslag i året. Denne typen kommunikasjonsstrategier har ikke de kommunale sykehjemmene. Derfor ender man opp med medieoppslag om at det Unicare-drevne Manglerudhjemmet har fotballpub, der saken er vinklet med at denne typen tilbud ville vært umulig å få til i det offentlige. Realiteten er at pengene som gikk til opprustningen på Manglerudhjemmet var kommunale prosjektmidler og at det offentlige Økernhjemmet har tilsvarende tilbud. Med dette ser man hvordan de kommersielle aktørene forsøker å skape et bilde av at kommersialisering betyr det samme som økt kvalitet.

Det er helt naturlig at de kommersielle aktørene innen velferdssektoren vil skape et positivt bilde av seg selv, og at de driver aktivt lobbyarbeid opp mot politikerne. De ønsker å øke markedsandelene sine for å tjene mer penger. Men det er viktig at det også er noen som taler den fellesfinansierte velferdens sak, og står fast på at velferdskroner ikke skal gå til privat profitt. Den stemmen skal kampanjen være.

Er det én sak du vil trekke frem som har opprørt deg spesielt i arbeidet ditt?
Det er veldig vanskelig å velge ut én spesiell sak. Det jeg er aller mest bekymret for er samfunnsutviklingen i dette. At vi svekker den demokratiske styringen av velferdstjenestene, samt den ulikheten i makt og økonomi som kommersialiseringen har ført med seg. Vi utsetter oss som samfunn for en stor risiko ved å legge viktige offentlige tjenester ut på markedet.

I arbeidet mitt med boka og med de ulike sakene gjennom For Velferdsstaten så har jeg kommet veldig nært enkeltpersoner som har blitt rammet på ulike måter. Her vil jeg trekke frem to saker spesielt. I Adecco-saken og etterspillet etter den så ble de som hadde varslet behandlet på en svært uverdig måte. Det opprører å se enkeltpersoner måtte tåle mye når de står opp mot grunnleggende urett og ulovligheter. En annen sak, som har vært veldig vanskelig er drapet på en sosialarbeider ved den kommersielt drevne omsorgsboligen Små Enheter i Vollen i Asker i 2014. Det var en tragedie. Selvfølgelig kan sånt også skje i ikke-kommersielle virksomheter. Samtidig har det kommet tydelig frem at de ansatte i forkant av drapet sa i fra om at bemanningen var uansvarlig og at de ba om kursing for å øke kompetansen. Bemanning og kompetanse hos de ansatte er det som koster for selskapene, og blir ofte nedprioritert når lønnsomheten skal styrkes. Når eierne i samme periode har tjent millioner, blir det veldig tydelig at tragedien ved Små Enheter også handler om de grunnleggende interessekonfliktene som kan oppstå mellom gode velferdstjenester og eiernes profittjag.

Kommersielle aktører har vært en del av velferdssystemet i omlag 20 år nå. Hva vil du si at er den viktigste erfaringen man har fått i denne perioden?
Utviklingen har gått ganske langt siden kommersielle aktører først kom inn i velferden. Det er et problem, men det gir også mulighet til en mer konkret politisk debatt. Det er vanskeligere for politikerne å innta en naiv «alle gode krefter»-holdning når eksemplene og forskningen om at velferdstjenester ikke egner seg som varer på et marked tårner seg opp. For eksempel handler den tomme «alle gode krefter»-retorikken om å få det til å fremstå som om markedet skaper mangfold. Men i realiteten gjør ikke markedet det. Erfaringene viser at man over tid får færre aktører og et mindre mangfoldig tilbud. Av de 44 anbudskonkurransene for sykehjem som hadde vært i kommunene mellom 1997 og 2012, ble bare ett vunnet av et ideelt selskap og fem av kommunene. De resterende 38 ble vunnet av de fire-fem kommersielle selskapene i sykehjemsbransjen. Fremstiller man dette som mangfold har man et veldig snevert mangfoldsbegrep.

Barnehagesektoren er et annet eksempel på at man har opplevd en nedgang i mangfoldet parallelt med kommersialiseringen. På begynnelsen av 2000-tallet hadde man et stort mangfold i barnehagesektoren. De private barnehagene bestod i stor grad av foreldredrevne initiativ og ideelle stiftelser. I dag er fordelingen mellom kommunale og private barnehager omtrent den samme som på begynnelsen av 2000-tallet, men mangfoldet blant de private er betydelig mindre. De ideelle og foreldredrevne barnehagene er kjøpt opp av store landsdekkende og regionale barnehagekjeder. Disse er nå dominerende blant de private og viser tydelig at barnehagedrift har blitt big business.

Etter lokalvalget i 2015 har man sett en utvikling i flere av de store byene, blant annet Oslo og Tromsø, der de rødgrønne vil rekommunalisere tjenester som har blitt konkurranseutsatt av tidligere politiske flertall. Ser vi her en polarisering i debatten og et klart skille mellom høyre- og venstresiden?
Jeg tror det blir for enkelt å kalle det er et rent skille mellom høyre- og venstresiden. Men generelt sett kan man si at debatten om kommersialisering av offentlig velferd har gått fra en jevnt over veldig naiv holdning til mer skepsis de senere år. Dette gjelder hele det politiske spekteret, kanskje med unntak av Høyre og Frp som fortsatt tviholder på mantraet om at «velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Samtidig ser vi på lokalt nivå at det er flere enn bare venstresiden som vil begrense velferdsprofitørene. I Bergen har Ap, Venstre og Krf- byrådet sagt at det er uaktuelt å konkurranseutsette eller privatisere flere av kommunens velferdstjenester til kommersielle aktører. I Moss har flertallet bestående av Frp, Høyre, Venstre, Krf og MDG vedtatt at det i konkurranseutsetting av helse- og omsorgstjenestene bare skal åpnes for ideelle aktører. Dette viser at denne saken har et bredere nedslagsfelt enn en tradisjonell venstresidesak. I de fleste partiene begynner man å se konsekvensene av de kommersielle aktørenes inntog i velferden.

Vi ser at det er en endring i synet på profitt i velferden, og at kommunepolitikere rekommunaliserer tilbud eller setter en stopper for å konkurranseutsette til kommersielle. Er det noe som ikke går i denne retningen og som du er bekymret for at får foregå i det stille?
Der må jeg si sykehusene, som er et felt det er komplisert og vanskelig å følge med på. Sykehjem har bitt en symbolsak fordi den er så intuitiv og enkel å forstå. Det handler om politikere i et kommunestyre som vedtar å konkurranseutsette et heloffentlig tilbud. For sykehusene er selve privatiserings- og kommersialiseringsprosessene mye vanskeligere å få oversikt over fordi de foregår langs flere spor og på flere nivåer.

Den politiske debatten om kommersialisering av sykehustjenester må ikke stoppe ved fritt behandlingsvalg. Selv om dette på sikt kan bidra til en endring i helsevesenet, utgjør fritt behandlingsvalg i dag en veldig liten del av det kommersielle tilbudet i sykehussektoren. De viktigste aktørene i markedet, Aleris og Volvat, sier foreløpig nei til å være med i fritt behandlingsvalg siden de mener prisene er for lave. De baserer seg i stedet på to andre vekststrategier, der det ene er privatmarkedet for helsetjenester og det andre er å legge inn anbud på deler av sykehusdriften. Betalingsviljen for private helsetilbud er tilstede og markedet for private helsetjenester har vokst seg stort. 500.000 nordmenn er i dag dekket av privat helseforsikring.

Vi ser også at de kommersielle leverandørene av sykehustjenester naturlig nok går etter de enkle pasientene. Det vil f.eks. si at man prioriterer diagnostisering fremfor behandling. Kommersialiseringen av helsetjenestene vil kunne skape en situasjon der det offentlige sitter igjen med de kompliserte og dyre behandlingene. Når man opplever at det offentlige tilbudet reduseres og vil det også kunne føre til at viljen til skattebetaling av offentlig helse på sikt reduseres.

De kommersielle aktørene omtaler det at ikke alle selv har råd til å betale for helsetjenester som «en øm tå», men deres ømme tå er det fellesfinansierte helsevesenet grunnfundament. Det er lik tilgang til helsetjenester som står i fare.

Hvordan skal folk gå frem for å bli med på kampen mot velferdsprofitørene?
I denne saken er det politisk påvirkning i seg selv bare å bidra til å holde saken varm. Velferdsprofitørene trives i skyggen – eller når de kan få tegne positive bilder av seg selv. Bare ved å like og dele en annen virkelighetsbeskrivelse bidrar man positivt og gjør det vanskeligere for velferdsprofitørene å gjemme seg. Vi vil gjøre det enkelt for mange å delta litt sånn at det blir vanskelig for politikerne å glemme at et stort flertall av befolkningen vil ha velferd uten profitt.