Myter, tilsløringer og fakta om velferdsprofitt

Gjennom sommeren har velferdsprofitt utviklet seg til å bli et helt sentralt valgkamptema. Flere runder på Dagsnytt 18, stadige innlegg i både riks- og lokalmedia, og tydeligere skillelinjer enn på lenge. I år har høyresiden rustet seg for debatten med et utvalg argumenter og påstander som kan virke overbevisende, men som ved nøyere undersøkelse viser seg å bygge på misinformasjon eller misbruk av fakta. I denne saken går vi gjennom fire av dem, og forklarer hvordan argumentasjonen bygger på en selektiv fremstilling av virkeligheten.  

Påstand: «Nesten alle i private barnehager har tariffavtale»

I debatten om arbeidsforhold i de private barnehagene holdes det ofte frem at rundt 95 prosent har tariffavtale. Dette er et tall som ikke forteller hele bildet. For det første er det forskjell på tariffavtaler – det finnes gode og mindre gode avtaler. Hvordan dette kan vise seg i praksis kom tydelig frem i Klassekampens sak om at de ansatte i Sørenga Barnehage fikk en betydelig lønnsøkning da kommunen overtok driften fra Norlandia, og med det fikk en bedre tariffavtale.

Et annet sentralt poeng er at selv om barnehagene følger tariffavtalene, kan de kommersielle aktørene spare penger på å ikke ansette fagfolk. Siden lønn øker i takt med ansiennitet, alder og utdanning lønner det seg å ikke ha barnehageansatte med høy utdanning, eller assistenter med fagbrev. Espira-kjeden har innført full stopp på ansettelse av fagarbeidere og pedagoger med høy ansiennitet for å få ned det totale lønnsnivået i barnehagene. Heller ikke ansatte som etterutdanner seg vil få stillingsopprykk eller høyere lønn. Den kommersielle kjeden har satt et tak på fire års ansiennitet ved nyansettelser.

Det er selvsagt ikke slik at lønnsnivå er det eneste som avgjør hvor godt den ansatte har det på arbeidsplassen. Vi vet at de store kommersielle barnehagekonsernene har lavere bemanning enn andre private barnehager. Flere barn per voksen slår selvsagt uheldig ut for barna, men også for de ansatte som kan få en mer hektisk og stressende arbeidsdag enn om bemanning lå på det kommunale nivået. Å slå seg på brystet med tariffavtale i debatten om arbeidsforhold i private barnehager blir derfor en lynavleder som ikke forteller noe om helheten i situasjonen for de ansatte.

Myte: «Brukerundersøkelser viser at brukerne er jevnt over mer fornøyd med de private aktørene enn med de offentlige»

Brukerundersøkelser innen velferdssektoren har flere store mangler. For det første er det ikke nødvendigvis slik at det er brukerens egen opplevelse av tilbudet som måles. I barnehagesektoren er det selvsagt ikke barna selv som rangerer barnehagen, men foreldrene – som ikke er til stede gjennom hele barnehagedagen. Ifølge professor emeritus Arne Holte måler Utdanningsdirektoratets foreldreundersøkelse heller kvaliteter ved foreldrene enn kvalitet i barnehagen, og omtaler høyresidens bruk av undersøkelsen som «grovt misbruk». Han peker blant annet på at det undersøkelsen mest sannsynlig viser er at foreldrene til barn i private barnehager har litt bedre råd, er mer positivt innstilt til privat velferd eller har en oppfattelse av at private barnehager generelt er best.

I tillegg skiller ikke foreldreundersøkelsen mellom ideelle og kommersielle barnehager, og forskjellene i resultat er så marginale at de ikke kan gi noen entydige svar. På toppen av det hele er det frivillig for barnehagene å delta, med konsekvensen at det er en større andel av de kommunale barnehagene som deltar i foreldreundersøkelsen enn blant de private. De private kan velge å ikke være med i kommunenes undersøkelse. Om det er misnøye i en privat barnehage kan de la være å delta – og kjeder kan velge hvilke barnehager som skal delta i deres kjede. Dermed blir ikke bildet fullkomment – selv om undersøkelsen hadde vært et godt fundament for å måle kvalitet.

Det samme gjelder for brukerundersøkelser innen eldreomsorgen, som også har store metodiske svakheter. For det første er det svært varierende hvor mange av sykehjemmets beboere som svarer på undersøkelsen: på sykehjem i Oslo i 2010 spriket svarprosenten fra 13 til 63 prosent. Da sier det seg selv at det er vanskelig å få et godt sammenligningsgrunnlag. Det er også ofte slik at det er ledelsen ved sykehjemmene som velger ut hvem det er som skal delta i undersøkelsen, og slik kan man få tall som ikke er representative for sykehjemmet som helhet. Når vi også vet at omtrent 80 prosent av beboerne på sykehjem har en demenssykdom, er det åpenbart at brukerundersøkelsene er lite passende for å si noe om kvaliteten på et enkelt sykehjem.

Tilsløring: «Det tas ut lite utbytte fra velferdssektoren»

For det første er det flere eiere av kommersielle velferdsselskaper som tar ut penger direkte fra driften. I 2017 var det samlede overskuddet i private barnehager på 1,2 milliarder kroner. Av dette ble 130 millioner kroner tatt ut direkte. Men viktigere er det å forstå at utbytte kun er en måte å hente ut penger fra driften på – 960 millioner av overskuddet ble overført som konsernbidrag. Det er penger som flyttes oppover i konsernet der de kan flyte fritt. Hva som skjer med disse pengene har vi ikke noen oversikt over.

I både den kommersielle barnehage- og skolesektoren har vi sett omfattende bruk av internfakturering over markedspris. Barnehagene og skolene kjøper eller leier varer og tjenester fra et selskap i samme konsern til en pris som ligger over vanlig pris i resten av markedet. Slik flyttes penger fra driften av velferdstilbudet over til et annet selskap. I skolesektoren har blant annet Akademiet og Metis Education ved gjentatte tilfeller blitt tatt for å operere på denne måten, med titalls millioner i tilbakebetalingskrav – til tross for lovverkets profittforbud. I flere tilsynssaker det siste året har også flere kommersielle barnehage-eiere blitt tatt for det samme – eksempelvis Gnist Trøa i Trondheim, Risenga barnehage i Asker og 100 meter skogen barnehage i Oslo.

Kjøp og salg er en annen lukrativ mulighet for kommersielle eiere av velferdstjenester. Det siste eksempelet på dette er at de tidligere eierne av Gnist-kjeden tjente 356 millioner kroner da de solgte 17 barnehager til oppkjøpsfondet Altor. Norges største kommersielle barnehagekonsern, Læringsverkstedet, bruker inntektene fra sine barnehager til å kjøpe opp nye barnehager – både i Norge og i utlandet. Slik ser derfor overskuddet ut til å være relativt lavt, samtidig som eierne bygger opp stor verdi i selskapet. Om Gnist-eierne fikk en fortjeneste på 356 millioner kroner for sine 17 barnehager, kan man bare forestille seg hvor mye eierne av Læringsverkstedet får den dagen de selger sine over 200 barnehager. I den «profittfrie» skolesektoren fikk eierselskapet Anthon B. Nilsen 85 millioner kroner da de solgte den skandalebefengte Westerdals-skolen til Høyskolen Kristiania, og Tom Tidemann har tjent minst en kvart milliard på å selge omsorgsgiganten Unicare.

Tilsløring: «Det er ikke snakk om noen monopolisering i barnehagesektoren»

Man kan velge å telle antall barn i barnehager eller antall barnehager. Andelen av de private barnehagene som tilhører de store kjedene brukes ofte som argument for at det ikke er snakk om at utviklingen i barnehagesektoren går i retning av kommersiell konsolidering. PBL skriver blant annet at «seks av ti private barnehager er enkeltstående» og at «den største private aktøren eier cirka fire prosent av alle barnehager i Norge». Istedenfor å ta utgangspunkt i antall barnehager er det mer relevant å se på hvor mange barnehageplasser kjedene har. Ifølge BDO utgjorde de seks største barnehagekonsernene 17 prosent av de private (ideelle og kommersielle) barnehagene i 2016. Hvis vi derimot ser på andelen barn i private barnehager som går i en av disse seks kjedene er tallet nesten 32 prosent. Siden inntekter – og dermed markedsandeler – beregnes ut fra antall barn, er det mye mer fortellende for tilstanden i norsk barnehagesektor å se på dette tallet.

Når PBL sier at 60 prosent av de private barnehagene er enkeltstående betyr ikke dette at 60 prosent av de private barnehageplassene er hos en enkeltstående barnehage. Det er heller en måte å fremstille selektive «fakta» i et forsøk på å motbevise en tydelig tendens til ensretting og mindre mangfold i barnehagesektoren: Mens 11 prosent av barn i private barnehager hadde plass hos en av de seks store konsernene i 2007 økte dette tallet til nesten hvert tredje barn i 2016. Dette er en utvikling som NHO, PBL, eierne av de kommersielle barnehagekjedene og høyresiden forsøker å skjule ved å vise til tall som er lite dekkende for å beskrive situasjonen.

Foto: Brian Cliff Olguin